TEKSTER

Henrik Ibsen ble født i Skien den 20. mars 1828.
Foreldrene hans het Knud og Marichen Ibsen. Moren Marichen var født Altenburg. Henrik Ibsen, ble døpt Henrik Johan Ibsen. Da Henrik Ibsen ble født bodde familien i Stockmanngården som lå nede ved torget i byen. Når Henrik nærmet seg fire flyttet familien til en annen bygård, Altenburggården, som også lå i sentrum. Dette huset var stort og flott med mange stuer, og familien hadde ofte store selskaper. Mens familien bodde i Altenburggården fikk Henrik småsøskenene sine; Johan Andreas, Hedvig Catrine, Nicolai Alexander og lillebror Ole.
Farfaren til Henrik hadde vært skipper på en stor seilskute som het Charitas. Skuta gikk ned utenfor Grimstad. Henrik var oppkalt etter farfaren sin som også het Henrik.

Faren til Henrik var kjøpmann og hadde forretning i Skien. Han kjøpte og solgte alle slags varer: Bomullstoffer, ullvarer, garn, glassvarer, speil, mandler, krydder og mye annet som folk trengte på den tiden. Det meste av varene kom sjøveien.
Familien Ibsen var velstående og en av byens rikeste familier. I tillegg til foretningen i sentrum, eide Henriks far også flere andre eiendommer og et brennevinsbrenneri ! I 1833 kjøpte familien også et landsted eller lyststed som det ble kalt, på Venstøp. Både i byen og på landet hadde familien staselige selskaper og omgangskretsen var velstående og vel ansette familier i distriktet. Men det glade livet fikk en brå slutt. I 1834 ble Ibsen- familien rammet av en økonomisk katastrofe. Først ble brennevinsbrenneriet pantsatt og siden kom katastrofene slag i slag.
Det var nedgangstider både i Skien og hele distriktet på 1830- tallet. Det ble vanskelig å drive forretninger. Faren til Henrik slet med å betale regninger og til slutt gikk han konkurs. Både hus og møbler og alt de hadde kjært måtte selges på auksjon. Familien måtte flytte. Denne gangen flyttet de ut av byen til Venstøp (Der er det Ibsen - museum i dag.) (Henrik Ibsen museum, Venstøp) Selv om det var en vanskelig tid for familien, var det vakker natur og spennende omgivelser på Venstøp. Her kunne Henrik utfolde seg både ute og inne. Men mer enn å leke med andre barn likte han å lese eller leke med dokketeateret sitt. Henrik både diktet historier og laget dukker som han førte. Han laget også tråddukker, eller marionetter som det heter. Han spilte gjerne for barna i nabolaget.

Dårlig økonomi gjorde at familien i 1843 må flytte enda en gang. De flyttet til et mindre og mer fattigslig hus, på Snipetorp i Skien. Henrik ble ikke boende der lenge for han var nå blitt 15 år og måtte ut og klare seg selv. Han dro fra Skien ved juletider. Helt sikker blir vi aldri, men noen mener at han reiste dagen før julaften med en båt kalt ”Lykkens Prøve”. Reisen gikk til Grimstad. Der skulle han gå i lære på et apotek. Mens han bodde i Grimstad hadde han så lite penger at han ikke hadde råd til nye klær eller sko.

I 1850 dro Ibsen til hovedstaden for å ta artium. Den gangen het hovedstaden ikke Oslo, men Christiania. I Christiania var Ibsen en periode elev ved Heltbergs "studentfabrikk”. Der gikk han sammen med flere av dem som kom til å bli kjente navn i norsk litteratur. Om kveldene satt han på rommet sitt og leste til artium. Det gikk ikke så bra med skolegangen, men teater var han interessert i og han begynte å skrive skuespill. Det første skuespillet hans, som ble kalt Catilina, var ferdig i 1850. Han fikk gitt ut boka, men den solgte ikke så bra. Han var også på denne tiden svært fattig, og store deler av førsteopplaget til Catlina ble han nødt til å selge som innpakningspapir! Men han ble raskt med i det litterære miljøet i Christiania, og ble blant annet skribent i et tidsskrift.

I 1851 fikk han et tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved det nye Bergens norske Theater. De årene han jobbet der ble svært viktige for ham. Han lærte mye om teateret, og fikk hvert år satt opp et nytt stykke. I Bergen ble Henrik også kjent med Susannah Thoresen. Hun og Henrik giftet seg seinere, i 1858. De fikk en sønn som ble kalt Sigurd
Men i 1857 hadde han dratt tilbake til Christiania for å jobbe som artistisk direktør ved Christiania norske Theater. Årene fra 1857 til 1864 ble på mange måter noen av hans verste. Økonomien til teateret var dårlig, og i 1862 gikk det konkurs. Han møtte også motstand blant de skuespillerne han samarbeidet med. På grunn av alle de nederlagene han hadde opplevd, ble Ibsen bitter og oppgitt overfor det norske samfunnet. Ibsen mente at forholdene i Norge var trangsynte.

Høsten 1863 fikk han et reisestipend av Den norske regjeringen, og året etter dro han og familien sydover i Europa. De bosatte seg i Roma. Familien bodde lenge i utlandet hovedsaklig i Italia, men også i Tyskland. Fra nå av skrev Henrik Ibsen det ene teatertykket etter det andre. De aller første går det ikke så bra med. Men så skrev han Brand (1866) og Peer Gynt (1867). Disse to verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter! Snart ble stykkene hans oppført på flere scener i Europa. Han begynner å bli berømt. Men han var fortsatt omstridt. Ofte sjokkerte han publikum med sine dramaer, folk syntes han var litt vel moderne. Bortsett fra et par kortere besøk, flyttet han ikke tilbake til Norge før det var gått 27 år.

I 1871 utga han sin eneste diktsamling Digte. Ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Forfatterskapet hans kan deles i to: Historiske dramaer og samfunnsdramaer. I 1873 kom hans siste historiske drama, Keiser og Galileer.
På denne tiden var Ibsen opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet, særlig av virksomheten til Georg Brandes. Dette fikk betydning for skuespillene han skrev, og det første samfunnsdramaet hans var Samfundets støtter i 1877. Samfunnsdramaene foregår i nåtiden (altså da de ble skrevet), og det er blant disse vi finner skuespillene som gjør Ibsen til et verdensnavn innen litteratur. I rask rekkefølge kom nå stykker som Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler. Vi kan si at et felles tema for stykkene hans i denne perioden er enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.
Det er også verd å merke seg den spesielle litterære metoden eller teknikken Ibsen utviklet i disse skuespillene. Den kalles retrospektiv teknikk og går ut på at vi går inn i stykket i en tilsynelatende idyllisk situasjon, for eksempel en familiesituasjon. Men så rulles problemene og konfliktene opp ved tilbakeblikk i historien. Gjennom samtaler med eller om personer man har kjent i fortiden, rulles problemene opp. Denne teknikken er jo senere blitt svært vanlig både i litteratur og film, men Ibsen regnes altså som den som innførte den.

I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania, og ble et fast innslag i bybildet gjennom sine daglige spaserturer til Grand Café. Han fortsatte å skrive fram til 1899. Hans siste skuespill var Når vi døde vaagner. Litt etter ble han syk og i 1906 døde Henrik Ibsen i sin leilighet i Arbiensgate i Oslo.
Nå snart 100 år senere regnes han fortsatt som en av verdens største dramatikere.